Veien videre

Som nevnt i mitt forrige innlegg, sluttet jeg på husmorskolen og bestemte meg for å få meg en jobb og tjene egne penger. Kunne selvfølgelig begynne i vår egen butikk, men egentlig var det nok ansatte der da. 
Jeg gikk en tur gjennom gate 1 og tenkte at nå  går jeg innom butikkene og spør om noen har bruk for meg.
Først ut var skobutikken til Brunsvik . Jo, da Gyda Verlo trengte en butikkdame og dagen etter var jeg i gang. Det var en trivelig arbeidsplass og jeg solgte sko i massevis .👞👠👡👢👟
Da jeg hadde jobbet der ett år, ble det ledig stilling på Fjordenes Tidende i annonseavdelingen hos Elling Bortne. Der var det kontorarbeide med stor variasjon og jeg stortrivdes der. Av og til når  Elling var bortreist måtte jeg adressere alle avisene etterhvert som de ble trykket opp. Det var en stor og utfordrende oppgave. Husker at Bortne tvinget meg til å ta lappen slik at jeg også kunne kjøre bort på ferga med avisene.  Ingen problem for meg, det, akkurat. Sertifikatet kostet meg 50 kroner i 1971 hos Frantzens aut, sjåførskole..( Takk for det kjære bror ).🚗🚗🚗🚗🚗🚗
Det ble 4 fine år fra 1968 til 1972 på Fjordenes Tidende.
Så ble det over i møbel og lampebutikken hvor jeg jobbet frem til november 1985. Da flyttet jeg sammen med mine foreldre til Tønsberg / Stokke. Det satt langt inne å forlate Måløy, men da min far ble pensjonist hadde han et sterkt ønske om å få sine eldre dager på østlandet. Han ble også syk i den tiden, noe som satte fart i prosessen.
Det var ikke lett for noen av oss og falle til ro på østlandet. Det gikk minst ett år før jeg "landet". 
Prøvde meg på kontorjobb men syntes det ble kjedelig og lite variabelt. Jeg var jo vant å være i butikken, snakke med kunder, selge, reise på messer, vaske, style og inn i mellom gjøre kontorarbeid.
Da jeg var liten sa jeg at jeg skulle bli vaske-kjerring. Tja, tenkte jeg en dag, hva med hjemmehjelp, det skal jeg i hvert fall mestre .
Som tenkt så gjort. Plutselig var jeg ansatt i Tønsberg kommune i nærmere full stilling. Etter 7 år sponset kommunen meg  på hjelpepleierskole og litt senere videreutdanning. Jeg følte jeg fikk et nytt og spennende liv rett i fanget, og et yrke jeg aldri har angret på. Å være helsearbeider er et givende og takknemlig yrke.
Jeg kom til Tønsberg som 35 åring og hadde ingen anelse om at jeg som pensjonist skulle ha 30 år bak meg i helsevesenet.

Det hører også med til historien at jeg fant den store kjærligheten i en alder av 64 år.